Europa.html



Andre betydninger: Europa (gudinne), Europa (måne), Den europeiske union

Europa strekker seg fra Nordsjøen og Atlanterhavet i vest til Uralfjellene i øst; og fra Middelhavet i syd til Nordpolen.

Satellittfoto av Europa

Europa er en verdensdel som strekker seg fra Nordsjøen og Atlanterhavet i vest til Uralfjellene i øst; og fra Middelhavet i syd til Nordpolen. Det utgjør den vestlige tredelen av kontinentet Eurasia. Siden 1700-tallet har grensen mellom Europa og Asia vanligvis blitt ansett å gå langs Ural; først fjellkjeden og deretter elva; Det kaspiske hav, Kuma-Manytsjforsenkningen nord for Kaukasus, eventuelt Kaukasus-fjellkjeden, Svartehavet, Bosporosstredet, Marmarahavet og Dardanellene.

Europas samlede flateinnhold er 10 506 000 km², det vil si 6,7 % av landmassene på Jorda. Samlet folketall er på omkring 710 millioner, hvilket utgjør 14 % av alle menneskene i verden. Europa består av 44 selvstendige stater, hvorav Russland er den største og mest folkerike, mens Vatikanstaten i Roma er den minste.

rediger Etymologi og begrepshistorie

Europa og oksen, av Gustave Moreau, c. 1869

Dette avsnittet tar for seg hva ordet Europa har betydd, og hvilket geografisk område det refererer til, og hvordan dette har endret seg de siste 2500 år.

Det greske begrepet Europa har trolig blitt avledet fra de greske ordene eurys (= «bred») og ops (= «ansikt»), hvor ‘bred’ er blitt et beskrivende ord for jorden i seg selv i den (rekonstruerte) urindoeuropeiske religionen. Enkelte språkforskere har derimot antydet at Europa er basert på et semittisk ord som det akkadiske erēbu i betydningen «solnedgang».^[1] Sett fra Midtøsten går solen ned over Europa, landene i vest. Likeledes antas det at ordet Asia kan tenkes å komme fra et semittisk ord som det akkadiske asu, «soloppgang».

For den greske geografen Hekataios besto den kjente verden av to verdensdeler: Europa og Asia. Grensen gikk ved Egeerhavet, Asovhavet og Marmarahavet og elva Don. For historieskriveren Herodot var Asia identifisert med det store Perserriket, mens Europa var den Greske sivilisasjon.

Alminnelig bruk av ordet som vanligste betegnelse for det vi i dag oppfatter som Europa, hører til moderne tid. I antikken omtalte man det romerske rike som «Roma» eller «Imperium Romanum». Det fantes da ikke noe geografisk uttrykk som inkluderte riket nord for Middelhavet og som dessuten inkluderte områdene bebodd av germanske og slaviske stammer i Nord- og Øst-Europa.

Ordet spredte seg fra gresk til Europas romanske språk gjennom en berømt myte som ble gjenfortalt i senantikken. I gresk mytologi var Europa en fønikisk prinsesse som ble forført av Zevs i form av en hvit okse og ført til øya Kreta hvor hun fødte Minos, Rhadamanthus, og Sarpedon. For Homer var Europé (gresk Ευρωπη) den mytologiske dronning av Kreta, og ikke stedet hun ble ført til. Som andre greske myter er nok denne myten ikke opphavet til ordet Europa i seg selv, men skapt i ettertid for å gi ordet en spennende forhistorie. Senere ble Europa ensbetydende med fastlandet Hellas, og rundt 500 f.Kr. hadde betydningen også begynt å omfatte landene nord for Hellas.

Denne myten har blitt overbrakt av tre av senantikkens historiefortellere: St. Augustin, Isidor av Sevilla og Orosius. Det er usikkert hvor de regnet grensen mellom verdensdelene (orbis terrarum). For Orosius gikk grensen mellom Asia og Europa gjennom elva Don og Asov-havet. Orosius ble kilde for 900-tallets frankiske lærde Richter av St. Rémy som fremstilte verden som tre orbis plaga der Mare Nostrum (Middelhavet) var skillet mellom verdensdelene. Richter regnet flere av folkeslagene som slo seg ned i Europa i Folkevandringstiden for å komme fra Asia. Lombardernes historieskriver Paulus Diaconus (død 797?) regnet lombarderne for å ha flyttet fra øya Scandinavia på grunn av overbefolkning. Det virker som om Scandinavia da ikke ble regnet som en del av Europa. Dette fordi grad av siviliserthet var blitt introdusert som et kriterium for å være en del av «Europa».^[2]

I senantikken og middelalderen var det vanligere å skille mellom «Kristenheten» og hedenske områder enn å bruke betegnelsen Europa. Men innen «Kristenheten» begynte begrepet Europa gradvis å få den betydningen det har i dag. Ved å referere til «Europa» i hyldningsdikt til Frankiske konger viste de både at de var lærde og belest i den antikke arven, samtidig som referanser til Kongen som «Europas konge» gav aspirasjoner om fremtidige landerobringer. Om makten ikke strakk seg langt utover Frankerriket, kunne skaldene i det minste smigre kongen med at han var berømt i "hele Europa". I hoffet til Karl den store ble referanser til Europa-begrepet hyppigere. For eksempel priste Catwulf Kong Karl i 775 for å ha blitt utpekt til å bli Europas konge (Regni Europae). Hoffet til Karl den Store brukte imidlertid helst begrepet Imperium Christianum, ikke det geografiske begrepet Europa som betegnelse på sitt rike. Karolingerne oppfattet hovedstaden Aachen som det andre Roma, og sitt rike som Romerrikets gjenkomst i Europa. Det har blitt overlevert flere kilder der Karl omtales som rex, pater Europe (konge, Europas far). ^[3]

En annen terminologi som i middelalderen ble brukt for å skille det som vi i dag regner som (Vest-)Europa fra verden for øvrig er skillet Oksidenten / Orienten. Oksidenten, av latin Oc + cadere ~ (dit solen) faller ned = Vesten. Oksidenten var da den vestlige kristenhet, som utgjorde mesteparten av Europa.

Lærde kristne på 600-tallet som Isidor av Sevilla regnet ut fra sitt bibelske historiesyn verdens befolkning for å stamme fra Noahs etterkommere: Jafet, Sem, og Kam. Europeerne stammet fra Jafet, derfor hadde folkeslag som frankerne, alemannerne, latinerne og britene alle samme opphav.

rediger Skillet mellom Øst- og Vest-Europa

Det begrepsmessige skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa ble introdusert av opplysningsfilosofen Voltaire i en biografi over den svenske kong Karl 12. fra 1731.^[4] Dette skillet ble sementert under den kalde krigen, da de østeuropeiske landene ble sovjetiske vasallstater. Etter Berlin-murens fall, ville enkelte gjenopplive uttrykket Østmiddel-Europa for å skape kontinuitet til historien før verdenskrigene. Imidlertid ser det ut til at ordet Sentral-Europa har blitt det hyppigst brukte begrep for å beskrive de eks-kommunistiske statene som ikke var en del av Sovjetunionen.

rediger Europa i andre språk

Et stort antall av verdens språk benytter ord som er avledet fra «Europa» for å referere til kontinentet, for eksempel benytter kinesisk det fonetisk lignende ordet Ōuzhōu (欧洲).

rediger Historie

rediger Forhistorisk Europa

rediger Paleolittisk

Homo erectus og neandertalene slo seg ned i Europa lenge før det moderne mennesket, Homo sapiens sapiens viste seg. De eldste menneskebeinene er funnet i Dmanisi, Georgia, datert 2 000 000 år tilbake. De tidligste spor av det moderne mennesket kan stammes 35 000 år tilbake i tid. Spor etter permanente bosetninger kan dateres til det 7. millenium f. Kr., i Bulgaria, Romania og Hellas.

rediger Neolittisk

Neolittisk Europa

Den neolittiske tidsepoken nådde Sentraleuropa i det 6. millenium f. Kr. og Nordeuropa i det 5. og 4. millenium. Det er ingen prehistorisk kultur som dekker hele Europa.

rediger Bronsealderen

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder kobberalderen) og jernalderen. Perioden har fått sitt navn fordi bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.
(Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen.)

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Østeuropa 2500 f.Kr., Vesteuropa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Skandinavia 1800 f.Kr.

rediger Jernalderen

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen fra omlag år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre, kanskje så tidlig som år 3000 f.Kr. Det tok bortimot 1000 år fra menneskeheten oppdaget jernutvinning til kunnskapen nådde Norden. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

I Europa og Asia etterfølger jernalderen bronsealderen, mens den i resten av verden etterfølger steinalderen direkte. Det er vanskelig å tidfeste jernalderen nøyaktig for en enkelt region, men det refererer til den tidsepoken hvor bruken av jern er det mest avanserte metallarbeidet til en sivilisasjon.

rediger Antikkens Hellas og Romerriket

Europa, c. 220 f.Kr.

Antikkens Hellas var enerådene og nyskapende innen forskjellige styreformer (det athenske demokrati), filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk. De greske bystatene grunnla flere kolonier ved Svartehavet, Middelhavet, Lilleasia, Sicilia og i Sør-Italia. Den greske verden kom til et halt ved Peloponneserkrigen, og den senere Makedonias ekspansjonen i det 4. århundre f.Kr.

Mye av den greske kunnskapen ble assimilert av romerne og spredt utover det europeiske kontinentet. Romerriket hadde sitt sentra ved Middelhavet, og kontrollerte alle de nærliggende landene rundt havet. Den nordlige grensen var i form av naturlige hindringer, som elvene Rhinen og Donau. Under keiser Trajan, i det andre århundre, nådde riket sitt territorielle høydepunkt, der Storbritannia, Dakia (dagens Romania) og deler av Mesopotamia var inkludert. Keiserrikets første periode, Pax Romana, brakte med seg fred, sivilisasjon, og effektive sentraliserte regjeringer til de underlagte områdene, men i det 3. århundre begynte riket å skrante gjennom en serie av borgerkriger og økonomiske, samt sosiale kriser.

rediger Vikingtiden

Vikingtiden er en epoke i nordeuropeisk historie som strekker seg fra siste del av 700-tallet til midten av 1000-tallet.

rediger Middelalderen

Middelalderen regnes i Europa som tiden mellom 500 og 1500 e.Kr. eller mellom Romerrikets fall og Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet. Det er også vanlig å anse middelalderen som slutt i 1492, da Columbus ankom Amerika.

rediger Svartedauden

Kart som viser svartedaudens utbredelse 1347 - 1351

Svartedauden, en byllepest, er den største katastrofen verden har opplevd i fredstid. Italia ble rammet i 1347, og pesten spredte seg videre via handelsveier til andre deler av Europa og det nordlige Afrika og Midtøsten gjennom 1348. Videre spredte den seg til Mesopotamia, Sør-Spania, Nord-Europa (bl.a. Norge) og til sist Russland i 1351. Polen stengte grensene sine, og ble spart for pesten. Island ble delvis spart, siden mannskapene på skip dit stort sett døde før de kom fram. Ca. 1/3 av befolkningen her døde.

rediger Reformasjonen

Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.

rediger Kolonitiden

rediger Napoleonskrigene

Napoleonskrigene utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoléon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.

rediger Reastaurasjonstiden

Wienerkongressen ble avholdt fra 1814 til 1815 og hadde som mål å gjenskape makforholdene i Europa før de 25 år lange revolusjons- og Napoleonskrigene. Kongressen fastslo politiske grensene som kom til å vedvare til 1914, og slo fast at prinsippet om fyrstesuvereniteten skulle være diktere maktforholdene, ikke folkesuvereniteten.

rediger Første og andre verdenskrig

Første verdenskrig er en av de blodigste krigene noensinne utkjempet i Europa. Den varte fra august 1914 til 11. november 1918, og medførte vesentlige endringer av Europa-kartet. Nye stater oppsto etter nasjonalstatprinsippet; Østerrike-Ungarn forsvant og ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater (mens Tyskland ble omformet fra monarki til republikk.

Andre verdenskrig var den mest omfattende militære konflikt i verdenshistorien, og involverte en stor del av verdens land og ble utkjempet samtidig i flere verdensdeler. Selv om det hadde vært krig Asia siden 1931; er mest utbredte oppfatning blant faghistorikere og folk flest at andre verdenskrig brøt ut i Europa i 1939, da Tyskland invaderte Polen 1. september med påfølgende krigserklæringer fra Storbritannia og Frankrike.

Politisk kart over Europa 1941-42

Den andre verdenskrig raste frem til 1945, og endte med aksemaktenes totale nederlag. I løpet av krigen hadde hele 60 millioner mennesker mistet livet, noe som gjør andre verdenskrig til historiens blodigste konflikt.

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte overlegne så vel i luften som på bakken. Den 8. mai 1945 undertegnet Tyskland en betingelsesløs kapitulasjon overfor de allierte, og dagen etter ble dette gjentatt overfor de sovjetiske styrkene.

rediger Den russiske revolusjon

rediger Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom gruppene av nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen (U.S.S.R.) og dens allierte, ofte referert til som Øst-blokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vest-blokken. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

rediger Den europeiske union

Den europeiske union har trinnvis utviklet seg siden 1953 fra å være et regjeringssamarbeid på avgrensede politiske områder, til å bli en vidtgående statssammenslutning der beslutningskompetanse på flere lovområder er overført til fellesorganene.

rediger Geografi

Topografisk kart over Europa

Geografisk er Europa en del av den større landmassen kjent som Eurasia. Kontinentet begynner ved Uralfjellene i Russland, hvilket definerer Europas østlige grense mot Asia. Den sørøstlige grensen med Asia er ikke universelt definert. Det er vanlig å definere Uralelven eller Embaelven som mulige grenser. Grensen fortsetter med Det kaspiske hav og deretter Kaukasus-fjellene, alternativt Kuraelven i Kaukasus. Deretter videre til Svartehavet, Bosporos, Marmarahavet og Dardanellene. Dette kompletterer grensen mot Asia. Noen geografer anser i steden Aserbajdsjan og Armenias sørlige grenser med Iran og Tyrkias sørlige og østlige grenser med Syria, Irak og Iran som grensen mellom Asia og Europa av kulturelle årsaker. Middelhavet deler Europa og Afrika i sør. Den vestlige grense er Atlanterhavet, men Island, mye lenger unna enn det næreste punktet i Afrika, er også ansett for å være en del av Europa. Europas geografiske senter er ikke fastslått, men blir debattert av geografer.

Ideen om at Europa er et kontinent er ikke universelt godtatt. Noen ikke-europeiske tekster refererer til et Eurasia-kontinent, eller til et europeisk underkontinent, fordi Europa ikke er omgitt av sjø, og i mye større grad er et kulturelt heller enn et geografisk definerbart område.

rediger Landformer

De to største landformene er «hoved-Europa» og Skandinavia i nord, skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre mindre halvøyer, Den iberiske halvøy, Italia og Balkan, springer ut i Middelhavet fra sør. Østover vider Europa seg ut inntil grensen mot Asia ved Uralfjellene.

Landskapet i Europa varierer mye over relativt små områder. De sørlige områdene består av fjell. Beveger en seg oppover synker terrenget fra de høye Alpene, Pyreneene og Karpatene gjennom høye fjellområder inn til de lave områdene i nord. Høye fjell eksisterer også langs den nordvestlige sjøgrensen, begynnende vest på De britiske øyene, og fortsetter langs hele Norge.

Bilde av Volga som renner igjennom Staritsa, Tver Oblast i Russland. Bildet ble tatt av Sergej Prokudin-Gorskij i 1912.

Europas landformer består i tillegg til den generelle beskrivelsen også av en rekke avvik. Underregioner slik som Den iberiske halvøy og Italia har sine egne komplekse geologiske strukturer, på samme måte som «hoved-Europa» også inneholder avvik slik som fjellplatåer, elvedaler og kratere. Island og De britiske øyene har egne geologiske strukturer. Mens Island er et eget land i Nordsjøen som kun tilhører Europa av politiske grunner, mens De britiske øyene er høye områder som var knyttet til fastlandet, inntil det stigende havnivået adskilte området til en øy.

Kontinentets mange ulike geologiske landformer var med på å gjøre sitt til at ulike nasjoner gjennom historien etablerte seg i Europa, og ble holdt adskilt lenge.

rediger Elver

Europas lengste elv er Volga med 3531 kilometer. Deretter kommer Donau med 2850 kilometer og tredje lengst er Ural (2428 km) som ligger ved grensen til Asia. Andre mindre elver er Dnieper (2290 km), Don (1950 km), Pechora (1809 km), Kama (1805 km), Oka (1500 km), Belaya (1430 km) og Dniester (1352 km).

Mont Blanc, Europas høyeste fjell om Kaukasus ikke medregnes Europa

rediger Fjell

Hva som er Europas høyeste fjell, avhenger om Kaukasus regnes som en del av Europa.

Europas høyeste fjell, inklusive Kaukasus:

1. Elbrus (5642 m), Russland, Kaukasus
2. Dych-Tau (5203 m), Russland, Kaukasus
3. Rustaveli (5201 m), Georgia, Kaukasus

Europas høyeste fjell, eksklusive Kaukasus:

1. Mont Blanc / Monte Bianco (4808 m; med iskappe), grensen Frankrike–Italia, Alpene
2. Dufourspitze (4634 m; Monte Rosa-massivet), grensen Sveits–Italia, Alpene
3. Dom (4545 m), Sveits, Alpene

Regnbue over Ladoga

rediger Innsjøer

Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige.

rediger Øyer

Den største øya er Storbritannia. Andre store øyer er Island, Irland, Sicilia, Sardinia, Korsika, Kreta, Kypros, Sjælland, Svalbard, Novaja Zemlja og Mallorca.

rediger Klima

Til tross for sin størrelse har Europa flere ulike klima, fra subtropisk ved Middelhavet til arktisk i det nordligst Norden og Russland. I det vestre Europas kysttrakter er klimaet maritimt, med milde vintre og mye nedbør. Innlandet og da fremfor alt i Østeuropa har et utpreget kontinentalt klima med kalde og snørike vintre og korte og varme sommere. Det arktiske klimaet medfører meget kalde og snørike vintere og kjølige sommere. Det subtropiske medfører milde og regnfulle vintere samt lange varme sommere.

rediger Fauna

Mammuter ble utryddet fra Europa før den yngre steinalderen

Istiden, så vel som menneskets sameksistens med dyrene, har hatt mye å si for Europas fauna. I store deler av Europa er mange store dyrearter og rovdyrarter utryddet. Mammuter og urokser ble utryddet allerede før den yngre steinalderen. Mens Europas to største rovdyr, ulv og bjørn, tidligere fantes i store deler av Europa, er de nå på grunn av avskoging nærmest utryddet. I middelalderen ble bjørnenes naturlige habitat begrenset til utilgjengelige fjell med tilstrekkelig skogdekke. I dag lever brunbjørnen primært kun i Balkan-områdene, Skandinavia og Russland. Andre områder har kun en svært begrenset mengde dyr, da deres naturlige habitater har blitt ødelagt. I tillegg til dette finnes isbjørn på Svalbard. Ulv, det nest største rovdyret i Europa etter brunbjørnen, finnes primært i Østeuropa og på Balkan, i tillegg til en meget liten bestand i Skandinavia og i Spania.

Andre viktige europeiske kjøttetere er eurasisk gaupe, europeisk villkatt, rev (spesielt rødrev), sjakal, samt ulike arter av Marten , pinnsvin, ulike slanger (viper, buorm...) og ulike fugler (ugle, hauk...)

Viktige europeiske planteetere er snegle, frosker, fisk, ulike fugler, pattedyr som gnagere, hjort, rådyr, villsvin, samt dyr som lever på fjellet, slik som murmeldyr og steinbukk.

Sjødyr er også en viktig del av den europeiske faunaen. Viktige dyr som lever i europeiske vann er plankton, bløtdyr, pigghuder, krabber, reker, blekksprut, samt ulike fisker, delfiner og hvaler.

rediger Demografi

rediger Befolkningsutvikling

I 1900 utgjorde Europas andel av verdens befolkning ca. 25%. I år 2000 var dette sunket til 13%. I følge FNs befolkningsprognoser vil dette reduseres til 7% i 2050^{[trenger referanse]}.

Befolkningsutvikling i Europa i 2006

Nåværende befolkning i de europeiske landene

I 2005 var Europas befolkning 728 millioner eller 11% av verdens befolkning, mot 500 millioner etter andre verdenskrig til det. FN anslår at Europas folketall når toppen i løpet av de første 10-årene etter 2000, og deretter vil falle.

Historisk, nåværende og estimert fremtidig folketall i følge UNPP, 2004 Revisjon:

rediger Økonomi

Europas andel av brutto verdensprodukt er i dag 18 % ^{[trenger referanse]}

Årlig inntekt pr innbygger var i 2002 gjennomsnittlig 18 000 USD (BNP/innb. justert for kjøpekraftsparietet). Fattigste land er Moldova med 1 478 USD/innb, rikeste land med befolkning over 1 million er Norge 36 596 USD/innb .^[5]

rediger Politisk geografi

Politisk kart over Europa (2006)

rediger Selvstendige land

I Europa ligger det 46 uavhengige land, hvorav minst tre kun delvis innenfor verdensdelen: Kasakhstan, Russland og Tyrkia. (Det kan hevdes at deler av Danmark, Frankrike og Spania også ligger utenfor Europa.) Samtidig som «Europa» (EU) internasjonalt ofte oppfattes som en enhet er de fleste landene i virkeligheten ganske ulikt organisert.

• Kun 10 land (22 %) er medlem av EU, Schengensamarbeidet og Europarådet samtidig som euro er deres nasjonale myntenhet.
• 27 europeiske land (59 %) er medlemmer av EU mens 19 (41 %) står utenfor unionen.
• 19 land (41 %) benytter euro som sin valuta.
• 25 land (54 %) er Schengenland.
• 4 land (9 %) er EFTA-medlemmer.
• Mens 24 land (52 %) er medlemmer av NATO står 22 land (48 %) utenfor.
• 12 land (26 %) er monarkier mens 34 (74 %) er republikker.
• Alle land i Europa unntatt 3 (6 %) – Hviterussland, Kasakhstan og Vatikanstaten – er medlemmer av Europarådet.
• Av dagens 46 land var 16 (35 %) ikke selvstendige i 1990, mens 30 land (65 %) var det.
• Siden 1990 har dessuten følgende land gått i oppløsning: Den tyske demokratiske republikk, Jugoslavia, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia og Serbia og Montenegro.

rediger Oversikt

Land	Flagg	EU/EFTA	Euro	Schengen	E‑rådet	NATO
Albania
Andorra
Belgia
Bosnia og Hercegovina
Bulgaria
Danmark		1
Estland
Finland
Frankrike
Hellas
Hviterussland
Island
Irland
Italia
Kasakhstan2
Kosovo4
Kroatia
Latvia
Liechtenstein
Litauen
Luxembourg
Makedonia
Malta
Moldova
Monaco
Montenegro
Nederland
Norge				3
Polen
Portugal
Romania
Russland2
San Marino
Serbia
Slovakia
Slovenia
Spania
Storbritannia
Sveits
Sverige
Tsjekkia
Tyrkia2
Tyskland				3
Ukraina
Ungarn
Vatikanstaten
Østerrike
1Færøyene er ikke medlem av EU 2Ligger kun delvis i Europa 3Helgoland og Svalbard er ikke medlem av Schengen 4Kosovos status som suveren nasjon er omstridt. Pr. august 2008 anerkjenner ca. én femtedel av FN-nasjonene områdets uavhengighet.

rediger Biland

• Kanaløyene (Storbritannia)
• Man (Øy tilhørende Storbritannia)

rediger Oversjøiske områder

• Færøyene (Danmark)
• Gibraltar (Storbritannia)

rediger Tidligere land

• Unionen mellom Sverige og Norge (1814–1905)
• Østerrike-Ungarn (1867–1918)
• Jugoslavia (1918–2001)
• Sovjetunionen (1922–1991)
• Østtyskland (1945–1989)
• Serbia og Montenegro (2003–2006)

rediger Språk

Mer enn 90 prosent av Europas innbyggere snakker språk som tilhører den indoeuropeiske språkfamilien, men det finnes også språk som hører til andre språkfamilier. Blant de indoeuropeiske er de slaviske, germanske og romanske språkgruppene mest utbredt.

rediger</